Skoleledelsen spiller en viktig rolle i arbeidet med å skape et læringsmiljø der lærere føler seg respektert, og elever opplever at lærerne bryr seg om dem og deres læring (NOU 2016:14).
Ledere bør alltid feire at lærere prøver å forbedre sin pedagogiske praksis, og det gjelder i høyeste grad når lærere arbeider med elever med stort læringspotensial. Elever med stort læringspotensial er ikke en “diagnose”, og lærerne er gjerne usikre på om eleven har stort læringspotensial. Når identifiseringen er usikker, er tryggheten om at man har støtte i ryggen ekstra viktig.
God pedagogikk for elever med stort læringspotensial er generelt god pedagogikk. Ingen av tiltakene som er foreslått i denne veilederen er “skadelige” for elever, i den grad at det kan føre til regresjon å prøve dem ut dersom eleven skulle vise seg å ikke ha stort læringspotensial likevel. Det er trygt å prøve og feile i samarbeid med elevene og foreldrene. Ledelsen bør støtte, oppmuntre og gi tilbakemeldinger på at lærere tar initiativ til å tilpasse opplæringen, og delta i faglige refleksjoner over erfaringer og videreutvikling.
Ledelse virker. Det ledere snakker om, blir det mer av. Ønsker man en inkluderende skole, må ansatte lære om dette temaet, og ledelsen må etterspørre praksisen.
I det daglige pedagogiske planleggingsarbeidet må leder være sammen med lærerne og bidra til pedagogiske samtaler om elevgruppen og tilpasset opplæring. Både samtaler om hvordan man planlegger en inkluderende undervisningspraksis der alle får utvikle sitt potensial, men også konkret vurdere om stort læringspotensial kan være en forklaring på hvorfor elever utfordrer lærere.
Tid er skolens aller knappeste ressurs, og mye tid må settes av for å utvikle felles praksis på skolen. Profesjonsfellesskapet er avgjørende for fremdrift, endring og utvikling av opplæringen. Dersom skolen ønsker å investere tid på å endre praksis for å inkludere elever med stort læringspotensial, anbefales det at dette springer ut fra et identifisert behov i en ståstedsanalyse. Ansattes medvirkning er avgjørende for suksess. Bygg alltid på skolens nåværende styrker. Oppsøk gjerne støtte fra eksterne samarbeidspartnere, skoler i kommunen som har arbeidet med dette tidligere eller UH-sektoren.
Rammer skaper trygghet - lag strukturer å hvile i. Medvirkning er nøkkelen, og alle ansatte bør være med på diskusjoner rundt spørsmålene:
- Hvem skal møte hvem, hvor og når?
- Hvor mye tid er hensiktsmessig å samarbeide i hele personalet?
- Skal vi ha faste møtepunkt der trinnene planlegger uken på hele skolen eller skal det være opp til det enkelte trinn?
- Hvordan kan kontaktlærere og faglærere samarbeide for at faglærer skal få tilstrekkelig informasjon og relasjon til å kunne tilpasse opplæringen til elevene?
- Hvilke forventninger har vi til hverandre i de ulike møtearenaene?
Det er en fordel om skolen har felles strukturer for hvordan skolen skal iverksette og omtale ulike tilpasninger for elevene. Dette gjelder spesielt mer omfattende tilpasninger som hospitering og forsering. Bli enige om:
- Når prøver vi ut hospitering og forsering?
- Hva må til av strukturer og ressurser for å legge til rette for suksess?
- Hvilken informasjon må gis mellom lærerne og når, og hvem tar ansvar for at det skjer?
- Hvordan informerer vi eleven, elevens foreldre, andre foreldre i klassen og elever og foreldre i mottakerklassen?