Språkferdigheter ved skolestart

For å få fullt utbytte av skolegangen, er det nødvendig å forstå og snakke norsk. Ved skolestartundersøkelsen gjør helsesykepleier en vurdering av barnets språk, og av skolestarterne i 2021/22, ble det ble vurdert at 90 % hadde et tilfredsstillende norsk språk. Andelen er omtrent uendret fra forrige folkehelseoversikt i 2019.

I Årstad bydel hadde 85 % av barna tilfredsstillende norsk språk ved skolestart, mens det på levekårssonenivå var Damsgård (Laksevåg bydel) og Nygårdshøyden (Bergenhus bydel) som hadde lavest andel barn med tilfredsstillende språk ved skolestart (77 %). På bydelsnivå så man at de bydelene som hadde høyest andel innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn, også hadde lavest andel av barn med tilfredsstillende norsk språk ved skolestart.

 

Leseferdigheter 5. trinn

Å utvikle gode leseferdigheter er helt grunnleggende for å kunne nyttiggjøre seg skolegangen. Totalt har andelen som på 5. trinn faller i laveste kategori for leseferdigheter i Bergen vært stabil på rundt 22 % de siste 10 årene, mens utviklingen innen bydelene har variert. Det er bydelene Årstad og Laksevåg som skiller seg negativt ut med en økende andel elever på 5. trinn som oppnår laveste ferdighetsnivå i lesing på nasjonale prøver, mens bydelene Bergenhus og Arna har hatt en positiv utvikling.

_{Figur 2. Leseferdigheter 5. trinn, andel barn i laveste kategori. Kilde: Kommunehelsa.no}

Hvis man ser på barnas leseferdigheter etter innvandrerbakgrunn, er andelen med svake leseferdigheter dobbelt så stor blant innvandrere (40 % i 2019/20-2021/22) som i den øvrige befolkningen (19 %). Norskfødte med innvandrerforeldre havner i en mellomkategori (34 % i laveste kategori for leseferdigheter i 2019/20-2021/22). Det er svært viktig at barnehager og skoler har nok ressurser til å hjelpe barn med basale ferdigheter, noe som danner grunnlag for de mulighetene barna kan benytte seg av senere i livet.

Regneferdigheter 5. trinn

På samme måte som leseferdigheter, er også grunnleggende regneferdigheter nødvendig for videre skolegang. Utviklingen i regneferdigheter ser ut til å være parallell med utviklingen i leseferdigheter, med bydelene Årstad og Laksevåg som skiller seg negativt ut med en økende andel elever på 5. trinn som oppnår laveste ferdighetsnivå på nasjonale prøver, mens bydel Arna har hatt en positiv utvikling.

_{Figur 3. Regneferdigheter på 5. trinn, andel barn i laveste kategori. Kilde: Kommunehelsa.no}

Trivsel på skolen

Trivsel er et samlemål på hvordan elevene har det på skolen. Med dårlig trivsel er det vanskelig å ha et godt og utviklende læringsmiljø. Elevundersøkelsen gjennomføres hvert år på 7. og 10. trinn, og svarprosenten har de siste årene ligget på omtrent 80-90 %. Det var en økende andel elever på 7. trinn som rapporterte å trives svært godt eller godt på skolen frem til 2016/2017, mens andelen har vært fallende de siste årene, og med en viss variasjon mellom bydelene.

_{Figur 4. Andel som trives på skolen på 7. trinn. Kilde: Kommunehelsa.no}

På 10. trinn er andelen som rapporterer svært god eller god trivsel på skolen litt lavere, rundt 85 %, men stabil de siste årene. Det er også mindre variasjon mellom bydelene i rapportert trivsel på skolen på 10. trinn.

Mobbing i skolen

Parallelt med den synkende andelen som rapporterer svært god eller god trivsel på 7. trinn de siste årene, har det vært en økende andel som rapporterer å ha opplevd mobbing siste måneden. Fra å ligge under Norge og Vestland i andel som har opplevd mobbing siste måned i 2016, lå Bergen over gjennomsnittet for Norge og Vestland fra 2021.

I Elevundersøkelsen ble spørsmålsstillingen om mobbing endret i 2016, og statistikken går derfor ikke lenger tilbake i tid. Elevene på 7. trinn i Bergenhus bydel rapporterte mindre mobbing og høyere grad av trivsel, mens elevene i Årstad bydel rapporterte høyest grad av mobbing og lavest grad av trivsel.

_{Figur 5. Andel som rapporterte mobbing på 7. trinn. Kilde: Kommunehelsa.no}

 

Inntekt, utdanning og arbeid

Sammenlignet med andre land, er Norge et land med små forskjeller. Vi har et omfordelende skattesystem, høy levestandard, lav arbeidsledighet og gode universelle velferdsordninger som bidrar til å holde forskjellene nede. Likevel viser en ny rapport om sosiale helseforskjeller i Norge at de sosiale helseforskjellene øker fordi den sosiale og økonomiske ulikheten i befolkningen vokser³.

Medianinntekt i Bergen

Inntekt og økonomi er grunnleggende påvirkningsfaktorer for helse. Statistisk sett blir blir helsen bedre og dødelighet går ned for hvert utdanningstrinn og inntektsnivå. Grupper i befolkningen med de høyeste inntektene lever i snitt 6-8 år lengre enn de med lavest inntekt⁴.

Medianinntekt pr. forbruksenhet i Bergen, var 453 426 kroner etter skatt i 2022. Det har vært en jevn økning i medianinntekt i alle bydelene, men forskjellene har vedvart. Det var høyest medianinntekt i Ytrebygda bydel (503 282 kr) og lavest i Årstad (420 929 kr). Mellom levekårssonene finner vi større økonomiske forskjeller - lavest medianinntekt i 2022 var det i Solheim nord (367 649 kr) og høyest i Fjellsiden sør (583 482 kr). Det var stort sett de samme levekårssonene som lå lavest og høyest på medianinntektsskalaen som ved forrige folkehelseoversikt i 2019. 

 

Inntektsulikhet i Bergen

Store inntektsforskjeller i et land eller en kommune kan ofte være en indikator på sosiale helseforskjeller i befolkningen. Økonomisk ulikhet i et samfunn øker risikoen for lav tillit i befolkningen samtidig som det også bidrar til økt kriminalitet, kulturelle forskjeller og politiske konflikter mellom ulike grupper⁵. Norge har genrelt lav inntektsulikhet i befolkningen sammenlignet med andre land. Likevel har forskjellene mellom fattig og rik blitt større de siste 30 årene, først og fremst som følge av at de rikeste ti prosentene i befolkningen har hatt den største inntektsvekst, mens lavinntektshusholdninger omtrent har stått stille⁶.

Inntektsulikhet i befolkningen kan måles på ulike måter, som f.eks. ved P90/P10 eller Gini-koeffisient. I Bergen sin folkehelseoversikt tar vi utgangspunkt i P90/P10, som viser forholdet mellom inntekten til den personen som har litt høyere inntekt enn 90 % av befolkningen, og den personen som har litt lavere inntekt enn 90 % av befolkningen. Verdien vi da får, sier noe om hvor stor forskjell det er mellom de med høyest og lavest inntekt, i form av et forholdstall som beskriver hvor mange ganger høyere inntekt personen med høyere inntekt enn 90 prosent av befolkningen har sammenlignet med personen med lavere inntekt enn 90 prosent av befolkningen⁷. For eksempel har Bergenhus bydel en inntektsulikhet på 3,7. Det betyr at den personen som tjener litt mer enn 90 prosent av befolkningen i Bergenhus, har en inntekt som er 3,7 ganger mer enn den personen som tjener litt under 90 prosent av befolkningen.

Bergen hadde i 2022 høyere inntektsulikhet (2,9) enn landsgjennomsnittet (2,8), men lavere inntektsulikhet enn f.eks. Oslo (3,5) og Stavanger (3,2). Inntektsulikhetene var større innen bydelene i Bergen. Størst forskjell var det i Bergenhus (3,6) og Årstad (3,2) og lavest i Arna (2,5), Åsane (2,5) og Fyllingsdalen (2,5) ( (se tabell under).

Bergenhus og Årstad, hvor inntektsulikheten var størst, er de samme bydelene i Bergen hvor det også var størst utdanningsforskjeller i forventet levealder. I Bergenhus hadde menn med universitets- og/eller høgskoleutdannelse 10 år lengre forventet levetid sammenlignet med menn med kun grunnskole som høyeste utdanningsnivå. I Arna bydel, som også var den bydelen i Bergen med lavest inntektsulikhet, var tilsvarende forskjeller i forventet levealder mellom menn med kort og lang utdanning halvparten så lav, med «kun» fem år. Arna var også, sammen med Fana, den bydelen hvor folk hadde lengst forventet levealder.

Sett i lys av at også fordelingen av inntekt i en befolking har innvirkning på befolkningens helse og levealder, understøtter mønsteret vi så i Bergenhus og Arna bydel teorien om at forventet levealder er lavere og helsen dårligere i samfunn med store materielle forskjeller⁸.

^{Tabell 1: inntektsulikhet P90/P10 - alle bydeler og Bergen i perioden 2009-2022 - kilde: SSB (tabell 09114).}

	2004	2007	2010	2013	2016	2019	2022	Differanse 2022-2004
Bergen	2,7	2,8	2,7	2,9	2,9	2,9	2,9	0,2
Arna	2,3	2,4	2,3	2,4	2,5	2,5	2,5	0,2
Bergenhus	3,5	3,6	3,4	3,6	3,6	3,7	3,6	0,1
Fana	2,6	2,7	2,7	2,8	2,8	2,8	2,9	0,3
Fyllingsdalen	2,4	2,5	2,5	2,6	2,6	2,6	2,5	0,1
Laksevåg	2,4	2,5	2,5	2,6	2,6	2,7	2,6	0,2
Ytrebygda	2,5	2,6	2,6	2,7	2,8	2,8	2,8	0,3
Årstad	2,8	3,1	3,0	3,2	3,1	3,3	3,2	0,4
Åsane	2,4	2,4	2,4	2,5	2,5	2,5	2,5	0,1
Norge	2,6	2,7	2,6	2,7	2,8	2,8	2,8	0,2

 

Barn i lavinntektshusholdninger

Lavinntekt er én av flere indikatorer å måle fattigdom på. Ifølge definisjonen som SSB oftest benytter, har en person lavinntekt dersom vedkommende har en inntekt som tilsvarer 60 prosent eller mindre av medianinntekten i befolkningen, etter skatt og per forbruksenhet⁹. Når vi omtaler lavinntekt i folkehelseoversikten, tar vi utgangspunkt i denne definisjonen, heretter kalt EU60.

En oppvekst i lavinntekt kan bety lavere deltakelse i barnehage og fritidsaktiviteter, dårligere boforhold, svakere skoleresultater, mindre utdanning og dårligere helse. Det gir også høyere risiko for å få lav inntekt og stå utenfor arbeidslivet selv, i voksen alder¹⁰.  Barnefattigdom i Norge er forbundet med kort utdanning hos foreldrene, svak tilknytning til arbeidsmarkedet, husholdninger med eneforsørgere og innvandrerbakgrunn (19).

Noen personer lever i lavinntekt kun i korte perioder, eksempelvis ved arbeidsledighet, mens andre lever med inntekt under lavinntektsgrensen over lengre tid. Dersom denne perioden strekker seg over tre år, defineres det som vedvarende lavinntekt ¹¹. I folkehelseoversikten for Bergen har vi data på andel barn og unge som lever i vedvarende lavinntekt på kommunenivå og bydelsnivå. Dataene vi har på levekårssonenivå sier imidlertid ikke noe om vedvarende lavinntekt. Her baserer tallene seg på på hvor mange som var definert å inngå i en lavinntektshusholdning i de tilgjengelige årgangene. 

De siste årene har andelene barn og unge i Norge som lever i vedvarende lavinntekt sunket noe, fra om lag 11,7 % i i perioden 2017-2020 til 10,6 % i 2020-2022. Dette utgjør om lag 103 000 barn og unge. Det samme mønsteret ser vi i Bergen. Andelen barn og unge i husholdninger med vedvarende lavinntekt gikk ned fra 11,5 % i 2020 til 10,2 % i 2022 (4900 barn). Andelen var klar størst i Årstad (22,8 %) og minst i Ytrebygda (5,6 %).

Forskjellene mellom levekårssonene er ikke uventet enda større (her ser vi altså ikke på vedvarende lavinntekt). I Slettebakken, Solheim nord og Solheim sør varierte andelen barn og unge i en lavinntektsfamilie mellom 30-39 % i 2022. Dette er høyt, men likevel noen prosentpoeng lavere enn hva som var status ved forrige folkehelseoversikt i 2019. Lavest andel barn og unge i en lavinntektshusholdning i 2022 var det i Nattlandsfjellet, Siljustøl og Bønesskogen, alle under 4 %.

Familier med innvandrerbakgrunn utgjør en betydelig andel av lavinntektsfamilier i Norge, også i Bergen. Dette henger sammen med at innvandrere generelt oftere har dårligere levekår sammenlignet med den øvrige befolkningen når det gjelder økonomi, sysselsetting, arbeidsforhold, boligstandard, sosial kontakt og helse¹³. 

I 2022 hadde om lag 60 % av barna i lavinntektshusholdningene i Bergen innvandrerbakgrunn. En tredjedel av disse barna bodde i Årstad bydel.

Blant barn uten innvandrerbakgrunn var det en nedgang i andelen i lavinntektshusholdninger i Bergen, fra 5,8 % i 2020 til 5,1 % i 2022. I denne gruppen er det oftest barn med én forsørger som er mest utsatt for å leve i lavinntekt i kortere eller lengre perioder.

Generelt i Norge er det de yngste barna som har størst sannsynlighet for å tilhøre en lavinntektshusholdning, samtidig er det også blant de yngste at andelen har sunket mest de siste par årene. Nedgangen har også vært størst for barn fra husholdninger med mange barn. Nedgangen i lavinntekt blant de yngste barna sammenfaller med oppjustering av barnetrygdsatsene for den samme gruppen¹⁴.

Nylig publiserte regjeringen rapporten «En barndom for livet». I rapporten peker en ekspertgruppe på flere tiltak som kan bidra til å løfte lavinnteksthusholdninger ut av fattigdom. De to viktigste tiltakene er å øke, og skattlegge barnetrygden. Dette vil ha en umiddelbar fordelingseffekt for de som trenger det mest. Det andre tiltaket handler om å innføre løpende barnehageopptak gjennom hele året. Dette regnes som det viktigste tiltaket for sosial mobilisering og utjevning av sosiale forskjeller på lengre sikt.

Økonomiske vansker

Økonomiske vansker og bekymringer kan være en stressfaktor som virker negativt på livskvalitet og psykisk helse. Det er klare sammenhenger mellom gjeld og psykiske helseplager, mens god kontroll på økonomien er forbundet med god livskvalitet¹⁵.

Lavinntekt er ikke nødvendigvis ensbetydende med å ha en opplevelse av at pengene ikke strekker til, derfor er også befolkningsundersøkelser en viktig del av kunnskapsgrunnlaget på dette området. En studie fra OsloMet viser at det har vært en markant nedgang i det økonomiske trygghetsnivået blant husholdninger i Norge de siste årene. I 2021 var to tredjedeler økonomisk sikre (65 %). Dette falt til halvparten sommeren 2022 (49 %) og har vedvart på samme nivå frem til mars 2023. I samme tidsperiode økte andelen husholdninger med økonomiske bekymringer fra 7 % i 2021 til 18 % i 2023¹⁶.

Den siste fylkeshelseundersøkelsen for Vestland har spørsmål som handler om økonomi og bekymringer knyttet til dette. Undersøkelsen ble gjennomført våren 2022. Gitt utviklingen som har vært siden da med rentehevinger, økte strømpriser og matvarepriser, er det ikke usannsynlig at en enda større del av befolkningen i Bergen nå sliter med bekymringer knyttet til økonomien.

Totalt 18 % av de som deltok i fylkeshelseundersøkelsen fra Bergen, svarte at de hadde økonomiske problemer. Andelen varierte fra 7-31 % i levekårssonene. Olsvik, Damsgård, Breistein, Loddefjord og Ytre Arna hadde alle en andel over 25 %.

Videre var det en sterk gradient mellom utdanningsnivå og økonomiske vansker blant de som deltok. I undersøkelsen svarte 38 % av kvinner med grunnskoleutdanning eller lavere utdanningsnivå, at det var vanskelig eller svært vanskelig å få husholdningens inntekt til å strekke til. Til sammenligning var det kun 9 % av kvinner med universitets- eller høgskoleutdannelse som svarte det samme. Generelt svarte kvinnerat de var mer bekymret enn menn. Det var også en gradient mellom alder og økonomiske vansker, hvor flere yngre enn eldre svarte at de hadde økonomiske utfordringer. 

Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom å være definert som en lavinntektshusholdning og å ha en opplevelse av at pengene ikke strekker til i hverdagen. I Bergen fant vi at de levekårssonene hvor flest oppgav å ha økonomiske utfordringer, ikke samsvarte med de tre levekårssonene med flest lavinntektshusholdninger. Det kan være flere forklaringer på dette, både metodiske som følge av at det er to ulike datakilder som ligger til grunn for disse indikatorene, mens andre forklaringer kan handle om forskjeller i hvilke utgifter man har, eksempelvis vet vi at det er geografiske forskjeller i boutgifter.

Utdanning

Forventet levealder i forhold til utdanningsnivå er en vanlig måte å fremstille sosiale helseforskjeller på. Det er flere forklaringer på dette; utdanningsnivå påvirker mulighet for arbeid og inntekt, som igjen påvirker muligheten til å eie en bolig av god kvalitet i et trygt og godt nærmiljø. Videre har utdanningsnivå innvirkning på den enkeltes livsstil, helsekompetanse og tilgang til helsetjenester.  Beregninger viser at utenforskap som følge av frafall i videregående opplæring koster samfunnet 73 mrd. kroner per år på grunn av tapte arbeidsinntekter, stønader og fordi denne gruppen dør tidligere enn befolkningen ellers¹⁷. 

Statistisk sett et det en sammenheng mellom utdanningsnivået til foreldrene og deres barn. Elever av foreldre med lavere utdanning har høyere risiko for å prestere dårligere på skolen, fullfører videregående skole i mindre grad og tar sjeldnere høyere utdanning enn elever som har foreldre med lengre utdanning¹⁸.

Et viktig mål for utdanningssystemet i Norge, er å fremme kompetanse og sosial mobilitet. Likevel viser tilgjengelige data at skolesystemet delvis har bidratt til å forsterke sosiale forskjeller og øke andelen ungdom som blir hengende etter, særlig i de mest utsatte gruppene¹⁹. Dette tyder på at utdanningsløpet frem til nå ikke har vært nok tilpasset barn og unge som kommer fra familier med levekårsutfordringer. I 2023 satte regjeringen ned en ekspertgruppe om betydningen av barnehage, skole og SFO for sosial utjevning og sosial mobilitet. Ekspertgruppen skal både gi en oversikt over kunnskapen på området og vurderinger av hvilke endringer som bør gjøres i utdanningssystemet for å redusere sosiale forskjeller, øke sosial mobilitet og bidra til at flere gjennomfører utdanningsløpet. Det er ventet at ekspertgruppen kommer med sine anbefalinger i løpet av 2024²⁰.

Sosiale og geografiske forskjeller i utdanning

Bergen kommune hadde i 2021 generelt et høyt utdanningsnivå i befolkningen. I aldersgruppen 30-39 år hadde 59 % universitets og/eller høgskoleutdannelse, mens 15 % hadde grunnskole som høyest fullført utdanningsnivå. Høyest andel med lav utdanning var det i bydelene Arna, Laksevåg og Åsane (19-21 %).

 

Egen utdanning henger ofte sammen med foreldrenes utdanningsnivå. I Bergen hadde flere universitets- og høgskoleutdanning dersom foreldrene hadde universitetsutdannelse (74,5 %)  enn om foreldrene hadde grunnskole som høyest fullført utdanning (25 %).  

Andelen som fullfører videregående skole, har økt i alle bydelene. Av de som begynte på videregående opplæring i perioden 2016-2019, var det 80 % som fullførte innen fem år. Da vi tok utgangspunkt i foreldrenes utdanningsnivå, fant vi likevel forskjeller i fullføringsgrad, både sosiale og geografiske.

Utvikling over tid viser en svak økning i andel som fullførte videregående opplæring uavhengig av foreldrenes utdanningsbakgrunn. Dette stemmer også overens med nasjonale trender. Likevel er det fortsatt over 30 % forskjell i fullføringsgrad mellom elever med foreldre med lav og høy utdanning. I Bergen gjennomførte 55 % videregående opplæring når foreldrene hadde grunnskole som høyeste utdanningsnivå, mens 87 % gjennomførte når foreldrene hadde universitets/høgskoleutdannelse .

_{Figur 6: Gjennomføring i videregående opplæring etter foreldrenes utdanningsnivå (B) − kjønn samlet, andel (prosent), standardisert. Kilde: Kommunehelse.no}

 

Bosted og nærmiljø har også betydning for gjennomføring av videregående opplæring. Blant elever med foreldre med lav utdanning varierte andelen som fullførte videregående opplæring fra 45–57 % mellom de ulike bydelene. Lavest andel var det i Årstad bydel og høyest i Ytrebygda. Blant elever med foreldre med høy utdanning varierte gjennomføringsgraden litt mindre, fra 84–90 %. Også her var gjennomføringsgraden høyest i Ytrebygda, men lavest i Bergenhus bydel.

Nærmere én av fem som begynte på videregående opplæring i 2015 eller 2016 fullførte ikke i løpet av henholdsvis fem år (studiespesialiserende) eller seks år (yrkesfag). Det var flest som ikke fullførte i Årstad (24,9 %), og færrest i Fana bydel (15,4 %). Det var flere menn (23,8 %) enn kvinner (14,4 %) som ikke fullførte videregående opplæring innen fem år. På levekårssonenivå ble forskjellene tydeligere og varierte fra like under 10 % til over 40 %. Levekårssonene Solheim nord, Solheim sør, Damsgård, Slettebakken, Hordvik og Nyborg hadde alle en andel over 30 % som ikke fullførte innenfor fem- og seksårsperioden.

Arbeidsledighet

For mange er jobben mer enn bare en inntektskilde. Den bidrar til sosial kontakt, tilhørighet, selvtillit og mening, men arbeidsplassen kan også være en kilde til stress, skaderisiko og belastning. Arbeidsledighet er forbundet med negative helsekonsekvenser som dårlig psykisk helse, fysisk helse og økt dødelighet.

Arbeidsledigheten i Bergen var i 2022 på 1,4 %. Andelen varierte fra litt over 1 % til nærmere 2 % mellom bydelene, høyest i Arna og lavest i Ytrebygda. Innvandrere står oftere utenfor arbeidslivet enn den øvrige befolkningen, dette fant vi også for Bergen. Arbeidsledigheten for innvandrere inkludert norskfødte med innvandrerforeldre lå på 3 % i 2022. Dette var en nedgang på omtrent 2 % siden 2015.

Arbeidsledigheten i befolkningen 19-59 år uten innvandrerbakgrunn var like under 1 % i 2022, også her en gradvis nedgang fra ca. 2 % i 2015, sett bort ifra årene under koronapandemien i 2020 og 2021 hvor arbeidsledigheten var en del høyere.

Lavere sysselsettingsgrad blant innvandrere har mange forklaringer og varierer mellom grupper med ulik innvandringsbakgrunn (flyktning eller arbeidsinnvandring), botid, kjønn og utdanningsnivå. Diskriminering i søknadsprosessen er en viktig utfordring for deltakelse i arbeidslivet. Undersøkelser har vist at personer med pakistansklignende navn fikk 25 % færre innkallinger til førstegangsintervju enn personer med norske navn²¹.

Melkeplassen, Loddefjord, Ytre Arna, Damsgård, Fantoft, Solheim sør og Solheim nord hadde alle en arbeidsledighet over det samlede gjennomsnittet for hele Bergen. I disse områdene bodde også flest innvandrere. Til en viss grad kan dette bidra til å forklare noe av forekomsten av arbeidsledighet i disse områdene, da innvandrerbefolkningen generelt ofte er overrepresentert blant arbeidsledige²².

Utdanningsnivå har også betydning for forekomst av arbeidsledighet. I gruppen med grunnskole som høyeste fullførte utdanning, er forekomst av arbeidsledighet på 3 %, mot litt over 1 % for dem med videregående skole. Lavest arbeidsledighet finner vi blant de med med høyskole- og universitetsutdannelse; 0,9 %.

 

Uførhet

Andelen med uføretrygd i en befolkning sier noe om helsetilstanden, utdanningsnivå, arbeidsmarked, inkluderende arbeidsliv og sosiale forhold. Helse er den aller viktigste faktoren for å forklare uførhet.

90 % av de som blir uføre før fylte 25 år har grunnskole som høyest fullførte utdanning. Dette kan skyldes både medfødt sykdom og lidelse, eller sykdom oppstått i ung alder, oftest som følge av psykiske lidelser. Uansett kan begge deler gjøre det vanskeligere å gjennomføre høyere utdanning. For personer som blir uføre senere i livet, kan belastende yrker være medvirkende årsaker, som også ofte kjennetegnes av lavere utdanningskrav og lavere lønn²³.

Siden 2010 har det i Norge vært en kraftig vekst i andelen uføretrygdede som har psykisk lidelser, mens andelen med muskel- og skjelettsykdommer har avtatt. Det er ingen sykdomsgruppe som gir større helsetap eller medfører større kostnader knyttet til uføretrygd enn psykiske lidelser²⁴.

I Bergen var det nær 8 % av befolkningen mellom 18 og 67 år som mottok uførepensjon i løpet av 2022. Andelen har ligget på dette nivået de siste årene, men var nede i litt over 7 % i 2015. Bergenhus bydel hadde den laveste andelen i 2022 (6 %), mens Arna bydel hadde den høyeste andelen (11 %). I levekårssonene var det større forskjeller; fra omtrent 4 % i Fløen og Fjellsiden sør, til 15 % i Olsvik. 

Foreldrenes utdanningsnivå har innvirkning på forekomst av uføretrygd. Andelen med uføretrygd i alderen 18-44 år var mer enn tre ganger så høy for de med foreldre med bare grunnskole (ca. 8 %) i forhold til de med foreldre med lang høyskole- eller universitetsutdanning (ca. 2 %).

I levekårssoner med høy andel med lav utdanning, var også andelen med uføretrygd høy. Tabell 1 viser de åtte levekårssonene i Bergen som hadde størst andel 30-39 åringer med grunnskole som høyeste utdanning i 2023. I de samme levekårssonene var også andel uføretrygdede i samme aldersgruppe høyere enn for Bergen samlet (3,8 %).  I samme tabell viser vi også andel arbeidsledighet, hvor alle levekårssonene med unntak av Breistein, hadde høyere arbeidsledighet enn gjennomsnittet for hele kommunen (1,8 %). Dette tyder på at også forekomst av lavt utdanningsnivå i levekårssonen trekker andelen arbeidsledige opp.

^{Tabell 2. Andel arbeidsledige (30-39 år) og andel uføretrygdede (30-39 år) i de ti levekårssonene med høyest andel 30-39-åringer med grunnskole som høyeste fullførte utdanning.}

 

Levekårssone	Andel 30-39 åringer med grunnskole som høyeste fullførte utdanning	Andel arbeidsledige i alderen 30-39 år	Andel uføretrygdede i alderen 30-39 år
09 Gullfjellet nord	26 %	3,7 %	6,0 %
02 Breistein	25 %	1,1 %	5,7 %
40 Loddefjord	25 %	1,9 %	6,9 %
36 Olsvik	24 %	1,7 %	5,9 %
05 Ytre Arna	24 %	3,5 %	7,6 %
04 Mjølkeråen	24 %	2,1 %	6,6 %
01 Nyborg	23 %	1,2 %	7,1 %
43 Damsgård	22 %	2,6 %	4,4 %
11 Espeland	22 %	2,5 %	4,6 %
10 Gullfjellet sør	20 %	3,1 %	6,2 %
Gjennomsnitt for Bergen	15 %	1,8 %	3,8 %

 

 

 

Boligforhold

Bygningstype

Hvis man ser alle typer husholdning i Bergen under ett, bodde 52 % i enebolig eller småhus (tomannsbolig, rekkehus) i 2023, mens 45 % bodde i boligblokk. Her var forskjellene mellom bydeler og levekårssoner stor. I levekårssonen Gullfjellet sør bodde 94 % av husholdningene i enebolig, mot under 1 % i Solheim nord. På Nygårdshøyden/Møhlenpris bodde 91 % i boligblokk, og i Loddefjord bodde 86 % i boligblokk.

Boligbygging

I perioden 2018-2022 ble det bygget 7013 boliger i Bergen, en økning på 7 % sammenlignet med perioden 2014-2018. Av disse var 4816 leiligheter (69 %), 1045 småhus/rekkehus (15 %) og 760 eneboliger (11 %). Det ble bygget flest boliger i bydelen Ytrebygda, etterfulgt av Årstad og Fana. Mens det i forrige periode ble bygget flest boliger i levekårssonene Solheim nord, Nyborg og Rå (nå delt i Nordås og Siljustøl), ble det i 2018-2022 bygget klart mest i Sandslimarka, etterfulgt av Skjold.

 

Kommunale utleieboliger

Boligetaten i Bergen kommune tildeler utleieboliger til vanskeligstilte boligsøkere som ikke har økonomi til å kjøpe leilighet, og som faller utenfor det private leiemarkedet.

I 2023 var 2,4 % av boligene i Bergen kommunale utleieboliger. Dette inkluderte også privateide boliger som kommunen har tilvisningsrett for. Andelen kommunale boliger varierte mellom bydeler og levekårssoner. I Årstad bydel var 5,1% av boligene kommunale utleieboliger, mot 1,1 % Åsane bydel. Tre levekårssoner skilte seg ut med spesielt høy andel kommunale utleieboliger (om lag 9 %): Slettebakken, Melkeplassen og Solheim nord. Samtidig var det hele 21 levekårssoner med under 1 % kommunale utleieboliger. Den geografiske skjevfordelingen av kommunale utleieboliger var omtrent uendret fra forrige Folkehelseoversikt for Bergen i 2019.

Barn og unge som bor trangt

Trangboddhet er definert som at 1) Antall rom i boligen er mindre enn antall personer, eller én person bor på ett rom, og/eller 2) Antall kvadratmeter (p-areal) er under 25 kvm per person. Trangboddhet er mer vanlig i byer enn i rurale strøk og er ifølge SSB mest vanlig i barnefamilier, i husholdninger med lav inntekt og hos innvandrere².

Trangboddhet er én av flere indikatorer på redusert bokvalitet som kanskje påvirker barn og unges levekår og helse spesielt negativt. Trangboddhet kan for eksempel påvirke muligheten til å gjøre lekser uforstyrret og dermed gå ut over skoleprestasjoner. Trangboddhet reduserer også muligheten for å ta med venner hjem og kan derfor påvirke det sosiale livet.

I 2022 bodde omtrent 24 % av barn og unge i alderen 0-17 år i Bergen trangt, og dette var signifikant høyere andel enn i landet som helhet (18 %). Flest bodde trangt i bydelene Årstad og Bergenhus. Selv om andelen har vært svakt synkende de siste årene, var det fortsatt omtrent 40 % av dem i aldersgruppen 0-17 år som bodde trangt i disse bydelene i 2022.

^{Figur 7: Andel barn og unge som bor trangt. Kilde: Kommunehelsa statistikkbank}

 

 

 

---